En norsk regitradisjon?

Er det likhetsprinsippet som har hindret oss i å utvikle oss til en internasjonal filmnasjon?

Er det vår tradisjon i fellesskapsfokusert utvikling og sosial rettferdighet, at alle skal inkluderes og ingen skille seg ut? Er det denne likhetstanken som sitter så godt i ryggmargen vår og hindrer regissører en langvarig karrierer, fordi det strider mot vår korpsmentalitet å dyrke frem enere eller å tro at vi selv kan bli det? Er det forklaringen på vår kollektive forakt for Liv Ullmann, Vibeke Løkkeberg og Wam & Vennerød på 70 og 80-tallet og Aune Sand på 90-tallet? Forklarer det også hvorfor filmskaper Anja Breien ble glemt?

Anja Breien gjorde det bra både nasjonalt og internasjonalt med sine filmer på 70-tallet. Ikke minst på grunn av Hustruer som fikk Peter Cowie, redaktøren av International Film Guide, til å omtalte henne som en dogmeregissør tyve år før Dogmefilmen. I 1979 ble hennes Arven nominert til ’Golden Palm’ i Cannes, og vant en ’Special Mention’ av the Ecumenical Jury ved samme festival. Den såkalte bølgen til Norsk film på internasjonale filmfestivaler de siste årene er ikke noe nytt gjennombrudd for Norsk film. Anja Breien oppnådde det samme for 30 år siden. Det er 13 år siden Breien sist lagde en spillefilm (Hustruer III 1996). Etter det ble det stille, – det var, og er fortsatt, ingen som vil støtte spillefilmprosjektene hennes. (Breien har laget 1 dokumentar 4 kortfilmer siden 1996.)

En av våre mest talentfulle filmskapere nå, i alle fall internasjonalt, er Joachim Trier, men også han ser ut til å bli ignorert av den norske bransjen. Trier fortalte under et seminar på filmens hus i fjor, at han hadde fått drøssevis med tilbud fra USA og Europa etter Reprise men kun hatt to samtaler med norske produsenter, som ikke hadde ført til noe.

Det er lenge blitt satset mye på å styrke produsentstanden i Norge, noe som blant annet resulterte i en eksplosjon av debuterende regissører. En god ide hvis hensikten var å oppdage nye talenter. Men hvis man skal bedømme etter hvor mange av regissørene og produsentene som fortsatte samarbeidet, så var det en mislykket satsing. Det lignet mest på en bruk og kast mentalitet ovenfor regissørene fra produsentenes side. De av regissørene som fortsatte å lage film, brukte mange år og som oftest med en ny produsent.

På denne tiden ble jeg selv spurt av en av Norges mest etablerte produsenter om å regissere en novellefilm. Da jeg ønsket å bruke filmforbundet i kontraktsforhandlingene fikk jeg beskjed av produsenten om at jeg måtte passe meg, han mente jeg skulle være glad jeg i det hele tatt fikk en sjanse og han ga meg et ultimatum; Hvis ikke jeg møtte han innen en time på nærmeste kafé og skrev under kontrakten, så gikk jobben til noen andre. I ettertid angret jeg på at jeg ga etter for presset, men jeg hadde nettopp kommet hjem fra endt utdannelse i Sverige og ikke rukket å opparbeide meg særlig mye erfaring, så jeg beit på. Produksjonen var preget av dårlige samarbeidsklima og resultatet ble ikke uventet en elendig film. Jeg har hørt nok historier fra andre regi kollegaer til jeg tør påstå at dette lenge har vært, og delvis fortsatt er, en holdning hos en del produsenter. Debutanter er lettere å ha med å gjøre fordi de er så kåte på å lage film at de godtar elendige arbeidsforhold. Denne praksisen fungerer muligens i et kort tidsperspektiv, men aldri i lengden, og jeg tror det er en av de viktigste årsakene til at vi har så få sterke fortellerstemmer i filmmiljøet.

Både Sverige og Danmark har en helt annen regitradisjon med støtteordninger som i mye større grad oppmuntrer til utvikling. Mitt inntrykk er at produsenter også har større kunnskap og ikke minst respekt for regifaget. I Danmark blir produsenter seriøsitet blant annet vurdert etter sine evner til å holde på sine regissører. I Norge kan det se ut som det motsatte har vært regelen. Men produsentene kan ikke ta skylden alene, dette er også regissørenes ansvar. Hvis regissører godtar et dårlig arbeidsklima så er vi med å bygge oppunder ukulturen og vi kan i stor grad takke oss selv. Regiforbundet har et stort ansvar her.

Det høye antallet førstegangsregissører har ført til at flere har sluppet til og nye talenter er oppdaget, men alt for få av dem blir fulgt opp. Det kan se ut som om de av regissørene som har hatt størst suksess hos publikum med sin debutfilm, er de produsentene foretrekker å satse videre på. Hvis kriteriene for å få en langvarig karriere her hjemme kun er mulig hvis man lager kassasuksesser, så vil det føre til at regissører safer i valget av prosjekter og vi vil få færre sterke registemmer som igjen minsker vår sjanse til å bli en internasjonal filmnasjon. Det tar tid å finne en signatur. Det er et tankekors at den eneste norske regissøren som over tid har fått mulighet til å dyrke sin egenart som filmskaper er Bent Hamer, og han produserer sine filmer selv.

Mitt inntrykk er at bransjen skammer seg litt over egen filmhistorie og at vi ikke riktig klarer å kvitte oss med skamfølelsen over fortellertradisjon fra 70-tallet. Dette er kanskje en av forklaringene på at Anja Breien er blitt ignorert, fordi hun tilhører denne tidsepoken. Det er ikke lett å bli klok på hva som ligger bak bransjens manglende evne til å ta vare på egne. Det er bransjen som har mest å tape på det, for hvem vil vel jobbe i en bransje hvor risikoen for å bli totalt ignorert etter fylte 50 år er så stor?

Filmfondet har i løpet av det siste året blitt mer bevisst på det dårlige klimaet mellom regissører og produsenter. Fondet har satt i gang konkrete tiltak i form av stipender i et forsøk på å styrke regissørens posisjon. Det er et fint initiativ, men jeg stiller spørsmålstegn til hvem som prioriteres når stipendier, som har til hensikt ”å utvikle et langsiktig samarbeid om ett eller flere filmprosjekt”, går til allerede godt etablerte konstellasjoner som Erik Poppe/Finn Gjerdrum og Pål Sletaune/Turid Øversveen, som gjennom flere filmer allerede har bevist et ”langsiktig samarbeid” som fungerer. I tillegg er disse regissørene og produsentene aksjonærer i sine produksjonsselskaper, noe som i seg selv burde være garanti nok for at de fortsetter sitt samarbeid?

Selv om det er en viss uenighet om hvor stor den norske film suksessen egentlig er, så er det liten tvil om at kvaliteten på Norsk film har hevet seg betraktelig i løpet av de siste 20 årene. Det er optimisme i miljøet ikke minst takket være en regjering som for første gang har ambisjoner på våre vegne. Vi er i en unik posisjon akkurat nå. I resten av verden sliter filmbransjen økonomisk mens vi aldri har hatt det bedre. Med så mye optimisme i miljøet burde tiden være moden til å utfordre vår dårlige selvfølelse og tillate oss selv å heve ambisjons nivået.

Det er produsentene selv som må drive frem talentutviklingen, hvis ikke vil det neppe bære frukter. Argumentene mot talentutvikling blant produsenter har lenger vært at de ikke har råd til å lønne filmskaperen i en utviklingsperiode. Hvis dette stemmer så er det kanskje en ide å sørger for at hverken produsent eller regissør taper på et samarbeid ved å opprette flere stipender. Jeg tror allikevel en holdningsendring må til hos produsentene hvis Norsk film skal ha sjanse til nå nye høyder og jeg tror Fondet må være pådriver for å få med seg produsentene.

Etter at jeg gikk ut fra Dramatiska Instituttet i 99 har jeg samarbeidet med fire av Norges største produsenter og min erfaring er at alle sammen har en overdrevet respekt for spillefilmkonsulentene. Jeg opplevde aldri at noen av dem var uenig med spillefilmkonsulentens kommentarer eller meninger. Det har ofte slått meg at den egentlige produsenten på de fleste spillefilmer er spillefilmkonsulenten. Derfor tror jeg det fortsatt er for tidelig å gi produsenten ansvaret for talentutvikling alene. Filmfondet må gå foran og oppmuntre produsentene til å ha større visjoner, tørre å satse mer på originalitet og egenart.

I tillegg til talentutvikling så mene jeg det er vel så viktig å styrke markedsføringskompetansen hos produsentene. Det er begrenset hvor mange ganger vi kan bruke Kongen for å vekke liv i kinolysten hos den norske folke sjelen.

Distributør og produsent burde ikke stå alene om å legge markedsførings strategiene, jeg mener at det også er et ansvar som bør deles med regissør og manusforfatter i forhold til hvordan de forteller historiene sine. Den Danske film bransjen vant sitt publikum da de tok i bruk sjangerfilmen i sine fortellinger og siden slike grep er kunstnerisk fundert så er det kun mulig gjennom samspill.

Her kan du lese en en komprimert versjon i Aftenposten debatt

link til artikkelen i Rushprint

Advertisements

2 thoughts on “En norsk regitradisjon?

  1. hvorfor ikke prøve mer ut ensemble-tankegangen; er manus-produsent-regi-foto-skuespillere enige om hvilke retning og havn skipet skal, så går det å jobbe sammen både med finans og dele på midlene som blir tildelt. da kan instruktøren sørfe på felleskapet ideer og bringe de fram på lerretet og inn i teve-stuene….. toreseverin (manusforfatter, dokumentarregissør)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s