Up Next: Nordic creatives making waves – Entertainment News, Film News, Media – Variety

Norwegian helmer Jordal was educated at the Dramatic Institute in Sweden. After having helmed several shorts, he presented his first feature, «Together,» at Toronto this year. Pic is the story of how a family falls apart after the mother dies. Jordal is writing his next project, «Melketryne,» about a young man from a Central Asian country who is smuggled to Norway and goes into crime to make money for his family. The shoot is expected to start in 2011.

«Sammen» får gode skussmål hos MovieZine og Film.nu

«Vore kul om en film som den norska tårdrypande filmen «Together» tar hem priset, ser det dock som ganska osannolikt.«

Dette svarte filmskribent og anmelder Jonas Appelberg på spørsmålet om hvilke film han håper vinner Bronshästen under Stockholm filmfestival.

Appelberg, gir tommelen opp i sin anmeldelse av «Sammen» på Film.nu. Appelberg skriver blant annet:

«Möjligen är detta en humörfilm, men hänge er och låt er beröras så lovar jag att ni får en filmupplevelse som sitter kvar i hjärtat när ni åter möter ljuset på gatan utanför.»

Link til Stockholm filmfestival

Stockholm filmfestival på twitter: twitter.com/sthlmfilmfest

En norsk regitradisjon?

Er det likhetsprinsippet som har hindret oss i å utvikle oss til en internasjonal filmnasjon?

Er det vår tradisjon i fellesskapsfokusert utvikling og sosial rettferdighet, at alle skal inkluderes og ingen skille seg ut? Er det denne likhetstanken som sitter så godt i ryggmargen vår og hindrer regissører en langvarig karrierer, fordi det strider mot vår korpsmentalitet å dyrke frem enere eller å tro at vi selv kan bli det? Er det forklaringen på vår kollektive forakt for Liv Ullmann, Vibeke Løkkeberg og Wam & Vennerød på 70 og 80-tallet og Aune Sand på 90-tallet? Forklarer det også hvorfor filmskaper Anja Breien ble glemt?

Anja Breien gjorde det bra både nasjonalt og internasjonalt med sine filmer på 70-tallet. Ikke minst på grunn av Hustruer som fikk Peter Cowie, redaktøren av International Film Guide, til å omtalte henne som en dogmeregissør tyve år før Dogmefilmen. I 1979 ble hennes Arven nominert til ’Golden Palm’ i Cannes, og vant en ’Special Mention’ av the Ecumenical Jury ved samme festival. Den såkalte bølgen til Norsk film på internasjonale filmfestivaler de siste årene er ikke noe nytt gjennombrudd for Norsk film. Anja Breien oppnådde det samme for 30 år siden. Det er 13 år siden Breien sist lagde en spillefilm (Hustruer III 1996). Etter det ble det stille, – det var, og er fortsatt, ingen som vil støtte spillefilmprosjektene hennes. (Breien har laget 1 dokumentar 4 kortfilmer siden 1996.)

En av våre mest talentfulle filmskapere nå, i alle fall internasjonalt, er Joachim Trier, men også han ser ut til å bli ignorert av den norske bransjen. Trier fortalte under et seminar på filmens hus i fjor, at han hadde fått drøssevis med tilbud fra USA og Europa etter Reprise men kun hatt to samtaler med norske produsenter, som ikke hadde ført til noe.

Det er lenge blitt satset mye på å styrke produsentstanden i Norge, noe som blant annet resulterte i en eksplosjon av debuterende regissører. En god ide hvis hensikten var å oppdage nye talenter. Men hvis man skal bedømme etter hvor mange av regissørene og produsentene som fortsatte samarbeidet, så var det en mislykket satsing. Det lignet mest på en bruk og kast mentalitet ovenfor regissørene fra produsentenes side. De av regissørene som fortsatte å lage film, brukte mange år og som oftest med en ny produsent.

På denne tiden ble jeg selv spurt av en av Norges mest etablerte produsenter om å regissere en novellefilm. Da jeg ønsket å bruke filmforbundet i kontraktsforhandlingene fikk jeg beskjed av produsenten om at jeg måtte passe meg, han mente jeg skulle være glad jeg i det hele tatt fikk en sjanse og han ga meg et ultimatum; Hvis ikke jeg møtte han innen en time på nærmeste kafé og skrev under kontrakten, så gikk jobben til noen andre. I ettertid angret jeg på at jeg ga etter for presset, men jeg hadde nettopp kommet hjem fra endt utdannelse i Sverige og ikke rukket å opparbeide meg særlig mye erfaring, så jeg beit på. Produksjonen var preget av dårlige samarbeidsklima og resultatet ble ikke uventet en elendig film. Jeg har hørt nok historier fra andre regi kollegaer til jeg tør påstå at dette lenge har vært, og delvis fortsatt er, en holdning hos en del produsenter. Debutanter er lettere å ha med å gjøre fordi de er så kåte på å lage film at de godtar elendige arbeidsforhold. Denne praksisen fungerer muligens i et kort tidsperspektiv, men aldri i lengden, og jeg tror det er en av de viktigste årsakene til at vi har så få sterke fortellerstemmer i filmmiljøet.

Både Sverige og Danmark har en helt annen regitradisjon med støtteordninger som i mye større grad oppmuntrer til utvikling. Mitt inntrykk er at produsenter også har større kunnskap og ikke minst respekt for regifaget. I Danmark blir produsenter seriøsitet blant annet vurdert etter sine evner til å holde på sine regissører. I Norge kan det se ut som det motsatte har vært regelen. Men produsentene kan ikke ta skylden alene, dette er også regissørenes ansvar. Hvis regissører godtar et dårlig arbeidsklima så er vi med å bygge oppunder ukulturen og vi kan i stor grad takke oss selv. Regiforbundet har et stort ansvar her.

Det høye antallet førstegangsregissører har ført til at flere har sluppet til og nye talenter er oppdaget, men alt for få av dem blir fulgt opp. Det kan se ut som om de av regissørene som har hatt størst suksess hos publikum med sin debutfilm, er de produsentene foretrekker å satse videre på. Hvis kriteriene for å få en langvarig karriere her hjemme kun er mulig hvis man lager kassasuksesser, så vil det føre til at regissører safer i valget av prosjekter og vi vil få færre sterke registemmer som igjen minsker vår sjanse til å bli en internasjonal filmnasjon. Det tar tid å finne en signatur. Det er et tankekors at den eneste norske regissøren som over tid har fått mulighet til å dyrke sin egenart som filmskaper er Bent Hamer, og han produserer sine filmer selv.

Mitt inntrykk er at bransjen skammer seg litt over egen filmhistorie og at vi ikke riktig klarer å kvitte oss med skamfølelsen over fortellertradisjon fra 70-tallet. Dette er kanskje en av forklaringene på at Anja Breien er blitt ignorert, fordi hun tilhører denne tidsepoken. Det er ikke lett å bli klok på hva som ligger bak bransjens manglende evne til å ta vare på egne. Det er bransjen som har mest å tape på det, for hvem vil vel jobbe i en bransje hvor risikoen for å bli totalt ignorert etter fylte 50 år er så stor?

Filmfondet har i løpet av det siste året blitt mer bevisst på det dårlige klimaet mellom regissører og produsenter. Fondet har satt i gang konkrete tiltak i form av stipender i et forsøk på å styrke regissørens posisjon. Det er et fint initiativ, men jeg stiller spørsmålstegn til hvem som prioriteres når stipendier, som har til hensikt ”å utvikle et langsiktig samarbeid om ett eller flere filmprosjekt”, går til allerede godt etablerte konstellasjoner som Erik Poppe/Finn Gjerdrum og Pål Sletaune/Turid Øversveen, som gjennom flere filmer allerede har bevist et ”langsiktig samarbeid” som fungerer. I tillegg er disse regissørene og produsentene aksjonærer i sine produksjonsselskaper, noe som i seg selv burde være garanti nok for at de fortsetter sitt samarbeid?

Selv om det er en viss uenighet om hvor stor den norske film suksessen egentlig er, så er det liten tvil om at kvaliteten på Norsk film har hevet seg betraktelig i løpet av de siste 20 årene. Det er optimisme i miljøet ikke minst takket være en regjering som for første gang har ambisjoner på våre vegne. Vi er i en unik posisjon akkurat nå. I resten av verden sliter filmbransjen økonomisk mens vi aldri har hatt det bedre. Med så mye optimisme i miljøet burde tiden være moden til å utfordre vår dårlige selvfølelse og tillate oss selv å heve ambisjons nivået.

Det er produsentene selv som må drive frem talentutviklingen, hvis ikke vil det neppe bære frukter. Argumentene mot talentutvikling blant produsenter har lenger vært at de ikke har råd til å lønne filmskaperen i en utviklingsperiode. Hvis dette stemmer så er det kanskje en ide å sørger for at hverken produsent eller regissør taper på et samarbeid ved å opprette flere stipender. Jeg tror allikevel en holdningsendring må til hos produsentene hvis Norsk film skal ha sjanse til nå nye høyder og jeg tror Fondet må være pådriver for å få med seg produsentene.

Etter at jeg gikk ut fra Dramatiska Instituttet i 99 har jeg samarbeidet med fire av Norges største produsenter og min erfaring er at alle sammen har en overdrevet respekt for spillefilmkonsulentene. Jeg opplevde aldri at noen av dem var uenig med spillefilmkonsulentens kommentarer eller meninger. Det har ofte slått meg at den egentlige produsenten på de fleste spillefilmer er spillefilmkonsulenten. Derfor tror jeg det fortsatt er for tidelig å gi produsenten ansvaret for talentutvikling alene. Filmfondet må gå foran og oppmuntre produsentene til å ha større visjoner, tørre å satse mer på originalitet og egenart.

I tillegg til talentutvikling så mene jeg det er vel så viktig å styrke markedsføringskompetansen hos produsentene. Det er begrenset hvor mange ganger vi kan bruke Kongen for å vekke liv i kinolysten hos den norske folke sjelen.

Distributør og produsent burde ikke stå alene om å legge markedsførings strategiene, jeg mener at det også er et ansvar som bør deles med regissør og manusforfatter i forhold til hvordan de forteller historiene sine. Den Danske film bransjen vant sitt publikum da de tok i bruk sjangerfilmen i sine fortellinger og siden slike grep er kunstnerisk fundert så er det kun mulig gjennom samspill.

Her kan du lese en en komprimert versjon i Aftenposten debatt

link til artikkelen i Rushprint

DVD anmeldelse på nettstedet Tromsøby

En fin DVD anmeldelse av Sammen fra Sindre Kaspersen på tromsoby.no. Kaspersen gir den 5 stjerner av 6 mulige.

Fridtjov_S_heim_i_r_141551s1.preview

DVD: Mørk realisme til tross; håpene og lyspunktene opphører ei i Matias Armand Jordals stramme familiedrama.
Terningkast: 5.04

Far og sønn uten mor

En familie er på vei til flyplassen som skal føre dem til feriestedet Tenerife og gleden er stor, men en nådeløs ulykke inntreffer, å i løpet av et tilfeldig øyeblikk er lykken smadret. Etterlatt i en villedende dis av skyldsfølelser står Roger og hans 12-årige sønn Pål, som nå må klare seg uten sin elskede kone og mor.
Sammensatt karakterdrama

Matias Armand Jordals debut vitner på ingen måte om en tilbakeholden ung regissør, men heller om en aspirerende og uredd filmskaper som har mye på hjertet og motet til å uttrykke det i klartekst. Selv om Jordals historie preges av en dyster atmosfære innehar den også flere spontant humoristiske scener der vitale antydninger av håp trer frem.
Jordals kronologiske fortellerstruktur øker filmens fremdrift og hans bevisste unnlatelse av å ta i bruk fortellerstemme eller tilbakeblikkscener understreker filmens selvstendighet.

“Sammen” skildrer de dramatiske endringene i forholdet mellom en far og sønn i etterkant av en traumatisk hendelse. Mens sønnen ser ut til å klare å stagge sorgen, bobler følelsene av skyld og udugelighet over for faren, som ubevisst staker seg ut en vei som fører ham mot et sammenbrudd.
Gjennom sin fremstilling av disse to motstridende reaksjonsmønstrene og den hyppige benyttelsen av nærbildefokus, evner Jordal å visualisere sorgens indre og ytre vesen.

I Fritjov Såheims andre hovedrolle til nå, tolker han den rådville Roger med rystende troverdighet og viser seg som en hemningsløs karakterskuespiller. I rollen som hans innesluttede og modige sønn Pål, anvender Odin Waage sin besindige styrke til å kreere et overbevisende karakterportrett.

Den velvalgte og stemningsfulle gjennomgangslåten underbygger filmens sørgmodige aura.

Publisert tirsdag 29.09.2009 kl 18:32, oppdatert 29.09.2009 kl 18:51

Amber Wilkinson’s rapport fra San Sebastian

Amber Wilkinson i Eye For Film, nevner mye fint om «Sammen» i sin festivalrapport fra San Sebastian:

«Norwegian drama Together (Sammen) asks what happens when that tie is severed for good? Somehow, my presence for almost a week in Spain has managed to pay off, and I was able to watch it with only the Castillian subtitles and understand what was going on, although I realise you’re going to have to take my word for that.

Notable for its phenomenal central performances from Fridtjov Saheim and young actor Odin Waage in his first screen role, it tells the story of a family wracked by grief. Astutely, director Matias Armand Jordal begins his first feature film, not with tragedy but with an insight into the workings of this tightly knit family – Kristine (Evy Kasseth Rosten), Roger (Saheim) and Pal (Waage). By giving us a window into their everyday world, once tragedy strikes and Kristine is killed, the pattern of grief which follows is rendered all the more palpable. As Pal takes what might be considered an adult approach to his mother’s death, his father begins to have a mental tail-spin. In terms of plotting this is a simple story, but by keeping the narrative uncomplicated, Jordal is better able to more fully explore his characters’ emotions and to take us on their journey. I’m sure we’ll be hearing more from him.»

Les hele rapporten her:
Eye For Film: San Sebastian Film Festival: Day Six reports and reviews – Blessed, Together and Sir Ian McKellen picks up Donostia

Shared via AddThis

”Sammen” vinner ’The Church of Iceland award’ ved Reykjavik Filmfest. og ‘Special Mention’ i San Sebastian

I går ettermiddag fikk jeg en telefon fra Norges ambasade på Island. De fortalte den svært overraskende nyheten om at Kirken på Island ville tildele «Sammen» the Church of Iceland award under Reykjavik Internationale Filmfestival.

”Sammen tar seeren med på en reise gjennom øde landskap av sorg. Den illustrerer sunne og usunne reaksjoner på en tragedie og viser på en overbevisende måte hvordan hverdagslige oppgaver kan bli for mye for den som har mistet noen. Sammen er en historie om skyldfølelse og fortvilelse. Den forteller oss at kjærlighet kan holde oss i live når alt annet svikter. Tre omfavnelser markerer veien fra sorg til aksept, fra fortvilelse til håp. Sammen er en realistisk og håpefull film som minner oss om at den minste berøring kan gjøre under”, sier juryen i sin uttalelse.

picture2
En pris som tidligere er utdelt til blant annet «Kunsten at græde i kor» av Peter Schønau Fog og Aida Begic’s «Snow». Jeg er i godt selskap med andre ord, faen..eller Herre Gud så gøy!!!
…og som om ikke det var nok. I dag tidlig våknet jeg opp til følgende tekstmenlding: «Good morning Mr. Jordal & congratulations! SAMMEN has a jury Special Mention. Best Eugenia Machiain, San Sebastian Film Festival»
cartel-festival-san-sebastian
«We grant a special mention for its complex and drastic approach to a family tragedy of uncertain and difficult solution, to the film: “SAMMEN / TOGETHER” (Norway) by Matias Armand Jordal»

San Sebastian Internationale Filmfestival

Reykjavik Internationale Filmfestival

De to første anmeldelser fra San Sebastian

En dårlig og en bra. Den første er av en TESO, eller jeg tror den er bra, oversettelsen ble ekstra merkelig men, jeg tolker iallefall følgende setninger som bra: «And yes, it was left and was loved by the audience. For its intelligent script. For your camera sober. By the color of their light».
Om oversettelsen av er nogenlunde korrekt, så tror jeg det er første gangen noen har kalt manuset mitt for intelligent.

Dette er en engelsk google oversettelse:

up-2Together

LAS CRÍTICAS BEGOÑA DEL TESO BEGOÑA REVIEWS OF TESO
SAMMEN/TOGETHER SAMMAN / TOGETHER

Story: Mom dies. Dad is not getting off. He feels unable to remain Pal’s father, struggling to survive together.
Depends on how you count. If they start saying that the airport road where a Norwegian family embark happy to Tenerife, a truck rammed it, overwhelms and destroys the mother, you shall lie to shake. If they keep telling them that the widowed father starts acting strangely, does not shave, drink more than usual, annoying to clients of the bar opposite the house, she goes with prostitutes and allow Seguret-pounding by ropes from the brothel, you still shaking. If you go running to tell them about the middle of the adult film delivers the custody of his son in the service of Norwegian child protection, decided to get rid of those entries.
Esperen. Wait. Do not change nor given away to anyone. For Armand Jordal film is not what you are afraid, what we all feared before feeling how breathed into the Home screen. No, no whining. No, not wild. No, not sobbing crocodile tears. No, did not fuss. No, I railed against heaven and hell. And yes, it was left and was loved by the audience. For its intelligent script. For your camera sober. By the color of their light. Because they felt, one notes, who knows the tastes of today’s human puppies: pizzas, Bruce Lee, Manchester United… Because, again at the festival and will … knows very well that kids are stronger, stronger in soul, spirit, heart and guts than any adult with right to vote and having children. While Daddy is dedicated to be a binge of morphine from here I wait, Pal (as an orphan like the other widowed) keep going to school than their difficulty reading, escapes from the reception floor (which scene and happier life cinematically that in children it is supposed to protect the state mounted chandrío one thousand pairs before a trio of female teachers who have no idea what to do with them, if they ask some pizzas or call the GEO!) and also fight tooth and nail to push through the tiny family that has been alive. Do not change the entries that had to Sammen. There is a piece of cinema whiner. It tells the story of how Manchester United will win at Chelsea. And Pal’ll see.

Se anmeldelsen i originalspråk her: www.diariovasco.com

Neste anmeldelse er mer lunken for å si det mildt. Caith Sith har en ganske annen oppfattning av kvaliteten på manuset. Hun skriver blant annet: «gjennom et skript ikke bare dårlig skrevet, men dårlig dokumentert.».

Her følger hele anmeldelsen, denne gangen oversatt til norsk ved hjelp av google:

sammensign

En annen perle norsk

Party «Sammen» en fengslende premiss, men aktuell: en perfekt familie, alt sammen meget pen og frisk, som du elsker så mye, led et slag når kona dør, står alene, far og sønn, som må takle tapet og fortsetter å tilpasse seg situasjonen. Hver uke Antena 3 og Telecinco programmert filmer med samme historien. Hva var attraktive, minst a priori, var å se hvordan en alvorlig film, et land som er ødslet mye (Norge) var i stand til å ta opp konflikten og viktigst, hvis jeg kunne gjøre det bra.

«Sammen» er regissert av Matias Armand Jordal (i hans debut som regissør) gjør det klart at noen ganger at hensikten ikke er noe sted. Shot riktig, uten ytterligere fanfare eller noe bemerkelsesverdig og godt framført av Fridtjov Såheim som sørgende far, ville filmen passer perfekt til en rekke dominobrikker: hvis han får den første de andre vil gjøre det raskt, uten pusterom, for å gå fra å være anstendig nysgjerrig begynner å irritere og til slutt ende gi litt vanskeligheter på grunn av mange problemer som følger i hovedsak gjennom et skript ikke bare dårlig skrevet, men dårlig dokumentert.

I løpet av historien akkumulerer mer absurde elementer som bør urealistiske situasjoner oppstår som en ti år gammel gutt er i stand til å skrive et sykehus med leger som renner gjennom korridorer til mange av morgenen, uten alle typer permisjon, spesielt etter at den går inn på intensivavdelingen området. Slike lisenser holdes kontinuerlig, uten hvile, slik at ingenting til konsistens og gjøre alt falle sammen med en avslutning som er å kulminere, ekstremt dumt og enkelt. «Sammen» kunne vært en god film om manusforfatter og regissør selv hadde vært fornøyd med å lære litt om hva han snakker. Det var ikke tilfellet. – Caith_Sith

Les anmeldelsen i originalspråk på nettstedet: www.filmaffinity.com

Websiden til san sebastian festival